Godt nyttår!
Jeg var overveldet sist uke, over responsen bloggposten min fikk.
For de store bloggerne er et par tusen unike lesere for ingenting å regne. For meg, nybloggeren? Enormt. Fingeren i jorda: Responsen har nok ikke så mye med meg å gjøre, selv om det hadde vært stas. Det er temaet og timingen som treffer: Nesten alle jeg møter gjennom mine foredrag, kurs, på reiser og i hverdagslivet ønsker seg mer av én ting: Tid.
Et årsskifte er perfekt for omprioritering.

Nøkkelen?
Jeg har visstnok tiden som så mange ønsker seg. Om du følger meg på Twitter, eller har hørt et av mine foredrag, vet du at jeg tidsslurver, jeg óg. Heldigvis. Jeg er ikke nøkkelen, men jeg har et nøkkelknippe som jeg gir ut til alle som er interessert: Praktiske, gjennomførbare tips for å kave litt mindre i hverdagen – på jobb så vel som hjemme.

Plukk de tipsene som passer deg, og glem resten. Eller gi nøkkelknippet videre
til andre, som kan ha nytte av det.

Har du lest del 1 av denne bloggposten, med de 5 første tidsbruk-tipsene mine for 2012? Der finner du også litt informasjon om min holdning til tidsbruk, teknikker og min oppfordring om å Slutte å gjøre noe. 

Om du ikke tar tid til å lese posten akkurat nå, her er tipsene fra del 1 i kortversjon:
1. I dag har jeg brukt tiden min godt.
2. Slutte å gjøre noe av det du gjør i dag.
3. Ting har en tendens til å ta den tiden du gir det:
Det gjelder å planlegge tiden, så vel som oppgavene.
4. Prioritere: Effektiv før produktiv. Må før bør. Presserende versus viktig.
5. Tilstrebe tidvis fokus.

"Mise en place"

De andre tipsene jeg så gjerne vil dele:

6. Ta bedre pauser. Og flere?
Vi tar altfor mange dårlige pauser: Vi teller pausene, men er ikke så opptatt av kvalitet og varighet. -Med mindre vi er redde for at noen skal synes vi pauser for mye, da. Hva pausene gjør med oss, har vi for lite fokus på.

Pausen din har makt. Om vi søker på nett, eller i den gamle, blå synonymordboken, så finner vi følgende ord for pause: Mellomakt. Og det er nettopp dét pausen er: Mellom aktene, men også mellom-makten: Den får oss til å diskutere eller glemme hva vi nettopp holdt på med, og den påvirker hva og hvordan fokuset blir etter pausen. –Og om vi klarer å finne fokus i det hele tatt.

Mitt tips er å heller ta hyppige små pauser, fremfor én eller to per dag. Og da mener jeg pauser, ikke ”pauser”.

Denne bloggposten fra Harvard Business Review om et av mine favorittemner, ramlet inn i innboksen min i dag The Power of Pause.

 7. Håndtere avbrytelser: Holdning styrer handling.
Det mest irriterende, og samtidig verdens beste unnskyldning for å  ikke levere eller møte opp i tide: Vi ble avbrutt.

Ingen unnskyldning, lenger. Hvordan virker vi på andre, med vår stadige kommentar ”Jeg ble avbrutt.”? Joda, visst kommer telefoner og mennesker kimende eller styrtende inn og avbryter vår dype konsentrasjon. Og likevel ser jeg det som at vi lar oss avbryte. Det ansvarliggjør oss i mye større grad, enn det passive ”Jeg ble avbrutt.” OG det fører til at vi blir mindre avbrutt.

Det hele handler om å praktisere mitt tips nr 4, om prioriteringsteknikker.
 -Og holdning styrer handling.

 8.  Bruke ”mise en place” (”miss`an-plass”, sagt på godt norsk og dårlig fransk).
Mise en place  (Wikipedia) er et begrep jeg har lånt fra min tid i hotell- og restaurantbransjen. Et begrep mine små er vant til å bruke hjemme om skjerf, votter, og hele familielogistikken.

Enhver god kokk kan sin mise en place. Ringer du en pizzarestaurant, er alle ingredienser klare til å puttes på din pizza. Det du bestiller er ferdig kuttet på forhånd, og ligger klart på sin helt faste plass: Produktivt for restauranten, kvalitet for deg.

Oversatt til tidsbruk-språk:
Ha fast plass til saker – både på jobb og hjemme ­– og legg ting til rette for neste arbeidsøkt før du går i gang, om det er på kjøkkenet, eller på kontoret. All den tid og frustrasjon vi surrer bort på å komme i gang, gjøre oss klar, finne frem er én ting. Men det verste er hvordan målrettethet og motivasjon daler i takt med at du rydder pulten etter gårsdagen, for å gå i gang med dagen.

Rydde den pulten før du går fra jobb, legg klar det første du ønsker å ta fatt på i morgen. Og voilá, der er en sjanse for at du faktisk kommer i gang før du mister fokus av rydding og leting.

 9.  Vaner endres bare ved aktiv handling.
Jeg bruker den godt etablerte SMART-modellen hver dag, den er effektfull. -En enkel leveregel for hva et mål skal inneholde, slik at du klarer å realisere målet ditt. Du finner mye informasjon om dette på nett, men kortversjonen fungerer også godt. Alle mine små og store gjøremål for dagen er i SMART-ånd:
Spesifikke. Målbare. Attraktive. Realistiske. Tidsbestemte.

 Vel, jeg innrømmer at jeg synder mot R`en:
Det hender nok at jeg setter meg mål utover hva som er realistisk – og det gjør også at jeg strekker meg litt ekstra. Men jeg strekker meg kun, når jeg vet at jeg strekker strikken. For i den ubevisste hverdagen uten SMARTe mål, er det nettopp dét som gjør at vi ikke leverer: At vi er tidsoptimister, og at vi dermed stadig lover mer enn vi kan klare å levere i løpet av en time, en dag, en uke, ett år.

 10. Det er oss selv vi må styre – mer enn tiden vår.
De færreste av oss har kapasitet til å ta inn for mange nye vaner samtidig. Jeg anbefaler derfor at du velger deg to eller tre av tipsene, og gjør et helhjertet forsøk på å lære deg dem. I praksis. Husk å sette tidsfrist for når du vil evaluere deg selv, to-fire uker frem (SMART-modellen). Det er gode nyheter: Det tar oss bare noen få uker å endre vaner på det nivået mine ti tips beskriver.

 Jeg har gitt fra meg et lite nøkkelknippe om tidsbruk. Bruk de nøklene som passer for deg.
1. I dag har jeg brukt tiden min godt.
2. Slutte å gjøre noe av det du gjør i dag.
3. Ting har en tendens til å ta den tiden du gir det:
Det gjelder å planlegge tiden, så vel som oppgavene.
4. Prioritere: Effektiv før produktiv. Må før bør. Presserende versus viktig.
5. Tilstrebe tidvis fokus.
6. Ta bedre pauser. -Og flere?
7. Håndtere avbrytelser. Holdning styrer handling.
8. Bruke mise en place.
9. Vaner endres bare, ved aktiv handling.
10. Det er oss selv vi må styre – mer enn tiden vår. 

Hva nå, 2012?
Oppsummert.
11: Gi litt blaffen, iblant.

Nytt år. Nye muligheter?
Jeg har liten tro på nyttårsforsetter. -Og stor tro på å by opp muligheter, året rundt.
Vi har de samme, nye mulighetene som vi starter hver uke, hver dag, hver time med: Muligheten til å påvirke egen hverdag, med de ulike rammer og ressurser hver av oss har til rådighet.

Og milde himmel, så glad og så lei jeg er av å høre det:
Cecilie, du som er så effektiv. Du som bruker tiden så godt.
-Jeg? Bruker og misbruker min tid så godt jeg bare kan, jeg.  Med stadige feil og mangler. Jeg sløser med tiden, bevisst og uten dårlig samvittighet. Om du mener tidsbruk handler om effektivisering alene, blir du skuffet over resten av artikkelen.

Tidsbruk.
Min fordel? Et utall bøker, erfaringer, funderinger, tilbakemeldinger, foredrag og samtaler med flinke folk har gitt meg en god ballast for å hjelpe andre.
Her er en liten 2012-livvest, for deg som vil tenke over egne prioriteringer. Kommende år, eller bare denne uken. Les den, men kun om ambisjonen er å få bedre tid. Ikke mer tid. I bedre tid, ligger også de gode pausene, mindre kav, mer tilfredshet med hva vi faktisk klarer å gjøre.

Tipsene er en salig blanding av etablerte sannheter, nyere forskning, påstander og egne erfaringer og funderinger. Det er noen av de rådene som jeg i løpet 2011 har gitt gjennom kursene og foredragene mine.

Alle punkter kommer i kortversjon. Noen av dem tenker jeg å utdype i egne bloggposter.

Meld gjerne ifra hvilke tips dere ønsker mer informasjon om, så vet jeg hvor jeg skal bruke bloggtiden min :-)
Oops. En smiley. For den uinnvidde, les om min begrensede bruk av emotikoner.

 1. I dag har jeg brukt tiden min godt.
Ingen svulstig setning, det der. Men mer enn ambisiøs nok, for de fleste tidsfattige, stressede mennesker. Bare prøv selv å leve etter dette enkle utsagnet: I dag har jeg brukt tiden min godt. Det er en fin temperaturmåler på hvordan dagen har vært, og på hvor stresset du er eller ikke er. Så enkelt, så vanskelig. Syretesten: Hvor mange slike dager gir uken deg? Vi lurer oss selv. Lett. Mitt råd er å teste utsagnet hver eneste kveld, 7 dager i uken.

2. Slutte å gjøre noe av det du gjør i dag.
For å få vesentlig mer tid enn hva du har i dag, må det til. Du kan lære deg all verdens prioriteringsteknikker, sette klare mål, være dedikert og fokusert. Men tiden går, og ting tar tid.

Teknikkene og bevisstheten vil hjelpe deg til å redusere stressnivået ditt. Skal du i tillegg øke volumet av fri tid, må noen gjøremål velges bort. Og det er ikke så vanskelig som vi tror – om vi tar oss tid nok til å tenke gjennom hva vi faktisk gjør i løpet av en dag, en helg og en uke. På jobb, og hjemme.

Mange av oss tar med gamle vaner, både i arbeidsliv og i privatliv. Ting vi alltid har gjort; som faste treff med venner, mange år gamle arbeidsrutiner etc. Vi handler på rutiner, og evaluerer ikke hva som gir oss energi eller på annet vis er nyttig å foreta seg.

3. Ting har en tendens til å ta den tiden du gir det.
Dette punktet trenger liten forklaring: Skal bare tar oftest hele kvelden.
Budskapet er så enkelt, og så vanskelig: Sett av tid, og gi deg selv en deadline for når du skal foreta deg noe helt annet. –Ikke minst, når du surfer på Facebook…

Oppsummert? Det gjelder å planlegge tiden, så vel som oppgavene.

 4. Prioritere: Effektiv før produktiv. Må før bør. Presserende versus viktig.
Avveie. Prioritere.

Hva er vår aller største prioriteringstabbe?
-Vi forveksler presserende med viktig. Alt haster, og vi klarer ikke å skille mellom oppgavene som må gjøres, bør gjøres og hva som ikke trenger gjøres i det hele tatt.
Så snart vi er trygge på hva vi vil og hvilke verdier vi setter høyest, gjelder det å lære seg forskjellen på presserende og viktig. På to sekunder.

Her kan jeg skrive mye og lenge. Å lære seg teknikker for å prioritere er noe av det aller viktigste vi kan gjøre – når vi først har bestemt oss, vet hva vi har tro på og har satt oss minst ett tydelig, tidfestet mål.

Du finner min lille guide til å lære seg prioritering her: Prioriteringsknagger som reduserer stress.

5.     Tilstrebe tidvis fokus
Vi sliter med å finne fokus. Og det er enda vanskeligere enn vi liker å tro.

Ofte spør jeg en person, en gruppe, en forsamling: Hvor ofte jobber du 20 minutter med én arbeidsoppgave, -uavbrutt? Først ler de. Humrer lett, vil gjerne svare at joda, det gjør vi da ofte…? Men, så. Når vi snakker mer om temaet kommer det frem: De færreste arbeidstakerne jeg møter, være seg toppledere eller taxisjåfører, klarer én eneste 20-minutters arbeidsøkt per dag, med fullt fokus.

Etter noen timer sammen, utfordrer jeg dem og deres omgivelser: Øve på to slike økter per dag. Det høres lite ut. Men prøv selv – fingeren i jorden. Og jeg får aksept: Utfordringen er vanskelig nok til å defineres som et mål. Så gjelder det å gjøre, da.

Å jobbe uavbrutt to- til tre-dobler effektiviteten vår. Og dermed frigjør vi tid og kapasitet.
Så, her er min utfordring til deg, og til meg selv: Å jobbe 20-minutters økter, uavbrutt, opp til flere ganger per døgn. I hvert fall to.

 Jeg har delt denne bloggposten i to. Rett og slett fordi jeg ønsker at bloggpostene mine skal være korte og konkrete nok til å være lesbare. Del to kommer i løpet av de første dagene av januar.

Spill gjerne inn, hva dere vil vite mer om. Er glad for alle kommentarer og henvendelser.

For dem som ikke kan vente, har jeg et bonustips fra Twitter-venn og eminent kåsør, @EivindL:
Grip sekundet.

Du har nå kjøpt butikkens billigste produkt. Da skal du vel ikke ha pose?

Jeg strammet meg opp. Nølte, men bare et øyeblikk. Så satte jeg inn to ekstra ryggvirvler, og boret blikket i denne servicepersonen jeg hadde foran meg. Sjelden har jeg vel vært sikrere på én sak: Jeg skulle ha pose. Overså kaffeflekken på min hvite ikke-designer-kåpe. Og smilte sukkersøtt: Jotakk, det vil jeg gjerne ha.

Pose fikk jeg. Det tok 7 minutter. -Damen gikk på bakrommet med mitt nyervervede objekt, og tok sannsynligvis pause, før hun kom tilbake med butikkens billigste produkt, i byens dyreste pose. Vi flekket tenner til hverandre, og jeg tumlet ut igjen på gaten. Og ramlet sammen. De to ryggvirvlene ble igjen inne i butikken, der jeg tuslet nedover mot flytoget, med en dyrkjøpt pose i hånden. Vi påvirkes av hvordan andre behandler oss. Og vi glemmer hvilken innvirkning vi kan ha på andre.

Hvordan virker du på andre?
-Det er mitt hovedfokus i denne bloggposten. Hvordan virker vi på hverandre, og hvilken servicegrad vil vi ha?

Opplevelsen fant sted i Oslo, i oktober i år. Jeg kom inn i en av byens mest eksklusive butikker, etter en lang dag som foredragsholder. Litt sliten, men nesten ren og pen i tøyet. Ja, jeg følte meg til og med litt fjong, etter en særs bra arbeidsdag som foredragsholder. Lurte litt på om det var synlig at jeg ikke skulle ha en formue av en veske, og at min egen veske koster noen skarve tusenlapper. Tok meg noen minutter rundt i butikken, tittet inn i en verden utenfor min egen.

Mitt ærend: Kjøpe kalender-innmat for 2012. Det billigste de har å oppdrive hos den butikken i Oslo, lærte jeg.

Service som stammekultur?
Hva avgjør hvilken service vi får? -Og yter?

De siste ukene har jeg hatt gleden av å farte landet rundt i jobben min. Vært et serviceobjekt kontinuerlig. I Alta, Levanger, Oslo, Setesdal, Gjøvik, Mandal, Stavanger, Arendal, Asker: På fly, tog, i taxi, på hoteller, restauranter, i butikker og hos bedrifter.
Det har fått meg til å reflektere, atter, over hvordan vi mennesker behandler hverandre, når vi møtes ”over disk”.

Mang en bedrift praktiserer Service som stammekultur; Lærer opp på team- og individnivå, hva som forventes av en servicemedarbeider. Jeg trener selv mange i service og kommunikasjon, og jeg ser det som matnyttig bruk av ressurser. Hvis, og bare hvis: Vi tar et skritt til side fra gruppetanken, og blir bevisste på hvordan vi mennesker virker på hverandre, også én til én. Internt, og eksternt.

De fleste bedrifter har behov for å uniformere service. Definere det. Hva gjør oss unike? Hva er vår policy? Bra. Og nødvendig. Og likevel. Noe mangler.

Jeg ønsker meg et større fokus på hva som blir fremtidens servicekrav, og på hvordan vi fra nå av kommer til å definere service. -Når vi som forbrukere blir lovet det lille ekstra. Eller når vi som ledere lærer medarbeiderne våre at service er å få hjelp utover forventet. De frasene stod i læreboken, også på 80-tallet.

Hva er nytt i servicenæringen?
Individuell behandling. Før holdt det å oppleve den hjelpen vi fikk, som unik.
Nå må hjelpen være det. Unik.
Er den ikke det, avsløres samlebåndet. Sosiale medier sørger for en helt annen spredning av opplevelser og innhold, i høyt tempo: Vi vil behandles likt, og unikt. Vanskelig og motsigende.

Det kurses, diskuteres, tvitres og blogges: What service customers really want, How to communicate with your customer 100% of the time, How to scale without losing savvy customer service. 

Jeg har ett tips.

Men først skal jeg illustrere det med enda en av mine service-opplevelser denne høsten, på farten rundt i landet vårt:

@SAS: iPad’en og jeg, hver vår vei
Intern service  en forutsetning for å yte god ekstern service, nevnte jeg. Og du milde, for en service jeg fikk. Ikke bare fra SAS, men fra det ganske servicepersonell jeg traff på, i alle ledd, på Gardermoen, og på Twitter.

iPad`en min var et sted den aldri mer får lov til å være: I setelommen foran meg, plass 7F. Og den ble der, mens jeg gikk i transitt. Jeg skulle videre til Alta, og tenkte jobbe fra gjemmekontor på Gardermoen. iPad borte.

Jeg vet nøyaktig hvor den er, og forklarer det til dem jeg snakker med: Bakkepersonell og serviceskranke hos SAS jobber sammen. Bruker tid. Stiller meg til siden, jobber med å lokalisere hvor flyet mitt nå er, mens de ekspederer andre i køen bak meg. Så kommer der en kollega. En sint en. Han skjeller ut en av sine SAS`ere, mens han sender meg noen olme blikk. Jeg tar for mye av deres tid. Oops.

Hva nå?
Leteaksjonen later til å bli avblåst, grunnet arg mellomleder. Ah, mimikken min, tenker jeg. For jeg var fortvilet, stresset. Redd for at iPad`en var borte for alltid. Tipper jeg så ganske gretten ut, på tross av at jeg var så takknemlig. Så, jeg la om foldene i ansiktet. Ble mykere. Henvendte meg direkte til sinnataggen. Beklaget. Takket. Skrøt av kollegaene. På 20 sekunder snur han. Og setter inn ekstra ressurser på å finne min iPad, samt hjelpe de andre kundene. Klarte det!

Så.. Var det meg? Joda… Og neida. Det det var, var to-tre mennesker seg imellom som kommuniserte godt. Oksen hos SAS gjorde nok jobben sin, passet tiden. Og så, brått, fant han en bedre måte å bruke tiden på, ved å hjelpe meg. God service!

Jeg har tidligere skrevet om God kommunikasjon uten speil. Vi forbrukere får også ta vår del av serviceansvaret. Huske på at dem vi forventer hjelp fra har nøyaktig de samme mekanismene som oss.

Vi mennesker, så forskjellige vi enn er, likner hverandre. Vi speiler hverandre, og vi er irrasjonelle nok til å forskjellsbehandle, på tross av interne kjøreregler og stammekultur. For å være en god serviceperson må vi ha kunnskap om hvordan vi virker på andre. Og om hvordan andre virker på oss.

Jeg kommuniserer ut ifra mitt mantra om at Kommunikasjon er hva den andre forstår.
Altså er det mitt ansvar å snakke og agere på en slik måte, at den andre forstår hva jeg mener. Da opplever man den beste service – for eksempel hos SAS, som imponerte og sjarmerte stort!

Takk spesielt, til Savita, Ingunn, Jan Petter og Knut i SAS – som raust (og upåvirket av min stressede mimikk) brukte tid og energi på å finne min iPad.
Og takk til dem i køen bak meg, som brukte energien på å smile og heie frem letingen, når de lett kunne ha blitt irriterte på tidstyveriet mitt.

Mer service: Twitter, selvsagt.
Jeg postet en tweet, får lite RT`s og få kommentarer. Tror jeg.

-Helt til jeg om kvelden sjekket min eminente applikasjon Birdbrain: Over 40 retweets i ”verste sendetid” på Twitter (tirsdag i 12-13-tiden), er intet mindre en imponerende. Takk for god service, tvitrere! På tross av at jeg har begrenset mimikk i sosiale medier, dette fortjener en stor smiley. :-) (-Min bloggpost om smileys og andre grimaser fikk masse pepper og litt ros. Les den så gjerne.)

Mitt servicetips?
Gjør det du selv ville ønsket å få, mot den du selv ikke ønsker å være. Der og da.

Inntil vi alle har fått opp bevisstheten på hvordan vi virker på andre, er det dessverre slik at vi påvirkes av mimikk og stressnivå hos den vi skal eller vil hjelpe. Være seg profesjonelt eller privat.

Fremtiden? Unik behandling, unike behov. Service.

-Og der satte jeg nesten kaffen i halsen, atter.

Denne gangen var det en god, rett dyktig, Twitter-venn som lirte av seg noen geip. Det kunne like gjerne ha vært en e-post, eller en sms fra noen andre: Jeg møtes av en kort tekst, ispedd intet mindre enn to slike :-( og :-p.
I alle dager. Hva skal man svare til slikt? Ha en fin dag, du óg, på tross av at du nettopp forsøkte å nedjustere min?

Jeg snakker om…

…bruken av såkalte emotikoner. Smileys.
Med unntak av den innerste sfære av nærmeste familie/venner: Hva er det som får folk til å skjære grimaser, bevisst, når de kommuniserer skriftlig? Ikke tenkt på det slik, sier du? Tja… Skal se du undervurderer effekten? Ja, for hvor mange ganger står du bevisst slik i ditt analoge liv; med tungen ute, eller med sur munn, et geip, når du snakker med andre?

Vi kjenner alle den der personen. Den vi helst unngår, når vi ser vedkommende via øyenkroken, på fortauet like ved oss. Han som alltid klager, er negativ. Som selv med gode nyheter og et tilsynelatende godt liv likevel må sutre. Ingen av oss vil være den personen. Få av oss vet at vi til tider er nettopp den.

I skriftform vet vi. Selv så umiddelbar kommunikasjonen er i sosiale medier: Vi vet det, når vi sender ut en sur munn, et håpløst blikk, et hånflir.

Jeg anbefaler artikkelen Emoticons at work: Unprofessional or necessary evil?  –Fordi den anbefaler oss å holde oss til gode grimaser. For…

Selvsagt, vi har smilemunnen
-og det er smilemunnen vi bruker mest.

Den kan også forstyrre. Eller irritere. Selv har jeg lært meg til å begrense min visuelle smiley i enkelte settinger, og stole på at sjargongen min likevel når frem. På Twitter, for eksempel, poster jeg ikke en åpen tweet med :-) til alle mine tusenognoe følgere. Med enkelte Twitter-venner derimot, eller i diskusjoner hvor relevant, kan jeg skeie ut med flere :-) eller en ;-).

Det var Twitterfølgesvenn Frank Rossavik (@rossavik) som virkelig fikk meg til å endre takt. Jeg har alltid forundret meg over disse sure fjesene – via e-post, sms, sosiale medier. Og jeg hadde vært ganske så raus med mine smilende, blunkende emotikoner.
Til jeg leste Død over smilefjesene. 

DA stoppet jeg. I lang tid var jeg helt uten smilefjesene i Twitterstrømmen. Og reaksjonene kom, i starten. Jeg fikk dm`s, hvor gode Twitter-venner (som jeg aldri har møtt) lurte på om jeg hadde det bra. Likevel. Vi endrer vaner raskt. Det tok kun en ukes tid, før jeg opplevde mitt smilefrie Twitterliv som befriende. Mer tyngde til ordene, og til hva som står i margen. Den undervurderte margen.

Det skal forresten sies at den gode Rossavik er rundhåndet vedrørende sitt emotikonsyn – sett i lys av If you`re happy and you know it, must I know it too? 

Jeg ble konsekvent i bruk av mine smileys. Neida. Jeg kuttet dem ikke ut. Jeg bare fortsatte og forsterket det jeg har tro på: Ingen geip fra denne damen. Smile, når noen smiler til meg, om jeg er utrygg på at ordene bærer. Unngå smiley når ordene skal ha ekstra kraft.

Vingler du nå? Her er noen tips og tanker for å finne din egen, gyldne emotikon-vei:

1.    Konsekvent bruk i ulike kanaler
2.    Å speile, og å bli speilet
3.    En-til-en kommunikasjon: Forsterket effekt med :-) og og :-(
4.    Skille mellom nære relasjoner og resten av verden
5.    Slutt å geipe!
6.    Gi litt blaffen (jungelord, CTS Setting)

1. Konsekvent bruk i ulike kanaler
Unngå å forvirre dem du kommuniserer med. Tenk som du er, og som du gjør i analogt liv:
Der er du sannsynligvis forutsigbar med dine ulike roller, i de ulike settingene du tilhører.
For meg betyr dette at jeg i sosiale medier har en mimikk-sjargong som går av seg selv, ubevisst. Fordi den er innarbeidet.
Facebook: Jeg bruker smilefjes svært ofte. Følger sjargongen på min og andres vegg.
På Twitter? Jeg sender ikke ut min tweet til tusenognoen følgere, med et smilefjes. For meg er det unaturlig.
Mine e-poster? Joda, jeg skeier stadig ut med et smilefjes. Når den jeg svarer sendte meg et først.

2. Å speile,og å bli speilet
I direkte dialog med en eller noen få personer, kan jeg da bruke et emotikon. Smilende. Da blir det mer personlig.
-Og jeg passer på at det ikke blir for hyppig. Fordi: Da misforstås jeg, de gangene jeg utelater smilemunnen. På dm`s, e-post, sms med gode venner, bruker jeg stadig smilefjes. Dét er en helt annen setting. Mer om det i punkt 4.

3. En-til-en kommunikasjon: Forsterket effekt med :-) og :-(
I dialog, også på web, forsterkes både smilet og geipen når vi kommuniserer direkte med en person. Fordi, der er ingen andre hverken smil eller geip kunne være tiltenkt.

4. Skille mellom nære relasjoner og resten av verden,
Selvsagt. Som i analogt liv – de nærmeste er nære. Jeg har et par venninner hvor vi kan emotikon-kommunisere oss gjennom hva det måtte være. Ja, vi kan endatil gjøre det, uten å veksle et eneste ord. Den private sfære er privat, og det er fint om blæh-utskeielsene vi driver og peprer verden med, ble forbeholdt de få. Folk flest vil ikke ha dem.

Ordenes tydelige tale står godt selv. For å si det tydelig.

5. Slutt å geipe!
Uting, uting, uting. Artiklene jeg har lenket til i denne posten, fra Judith Newman og Frank Rossavik, belyser det godt. Med unntak av nære og kjære, hvor man geiper seg gjennom kvelden: Vær bevisst på hva du gir oss andre, med geipen din.

Om du fortsatt er i tvil: Se deg i speilet når du geiper. Her er mine 5 tips for god kommunikasjon uten speil. 

6. Gi litt blaffen (jungelord, CTS Setting)
Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør.

Kommentarfeltet venter –hver mening er velkommen!

Noen mennesker er så tydelige i sin tale. Lette å forholde seg til, ukompliserte. Man vet hvor man
har dem, og stoler på at det de sier stemmer med hva de gjør.
Samsvar mellom ord og handling.
Selv enkelte skravlekopper fremstår med en tydelighet som gir troverdighet.

Hva har de til felles, disse menneskene? Integritet. De får gjennomslag for sine forslag, blir hørt og
blir lyttet til.

Det er sjargongen de bruker: Sjenerende eller sjarmerende?

Hva er det de sier, som gjør dem så troverdige? -Det de ikke sier.
Sjargongen deres er blottet for fyllord og fluktargumentasjon.
Vi andre vil og kan. Vi skal prøve. Vi tror ihverfall det. Forsåvidt.

Det gjelder å kutte alle kanskje-ordene. De fleste av oss har spekket språket vårt med slike forbehold.
Vi helgarderer, er vage. Og oppfattes slik.
Når vi bestemmer oss for å rense bort fyllordene ser vi raskt hvor mye språklig ugress vi har dyrket.
Prøv (!) selv.
Et prøve, vil eller skal er en trygg måte å kommunisere på. Vi unngår løfter.
Og vi skaper oss, oftest ubevisst, et omdømme som utydelige og i verste fall upålitelige.
Hvem vil være en slik kanskjeperson? En som det er vanskelig å forholde seg til, være seg som kollega, venn eller familiemedlem?

Mange er dem som mener jeg må være stresset, med aktiv jobb som selvstendig næringsdrivende kombinert med små barn. Jeg er ikke stresset, selv om andre stresser på mine vegne, fordi jeg er…

Tydelig i min kommunikasjon
Jeg er bare travel en viss andel av døgnet. Grensene er tydelige. Så langt jeg kan gir jeg klar beskjed om hva som kan forventes av meg. Og hva jeg ikke kan levere akkurat nå, i år – eller ikke i det hele tatt.

Så langt jeg makter, har jeg kuttet ut prøve, kan, kanskje, vil, muligens, forsåvidt… når konteksten er gjøremål og planer som involverer andres tid eller forventninger.

Nøkkelen er å kutte ned på noen uvaner, lære seg…

Teknikker som virker:
1. Snakke og tenke i presens
2. Unngå ja, men…
3. Lære seg å si nei.
4. Unngå fluktargumentasjon
5. Og selvsagt: Unngå fyllordene

1. Snakke og tenke i presens

Det viser seg at mennesker som tenker og snakker i presens, raskere når sine mål enn dem som bruker futurum. Futurum gir rom for tvil. Hjernen tar en omvei, ser en fleksibilitet i utsagnet.

Vi omtaler flytider og andre rutetider i presens: Flyet går klokken.. Fordi det er en etablert sannhet. -Med modifikasjoner, bør jeg kanskje legge til…?

Det engelske språket viser tydelig denne forskjellen, hvor man ofte bruker presens om en handling som skal skje i fremtiden: I`m starting as a manager next week. (vs I will start as a manager next week). Dette er grammatisk mulig i vårt norske språk også, men brukes i langt mindre grad.

2. Unngå ja, men…

Har du noen gang hørt et ja, men…som blir  et ja?
Når vi hører vår kollega svare med ja, men… ja, da kobler vi ut. Vi lytter ikke ferdig, vi vet jo konklusjonen.

Danskene har skjønt det. Der får man en blid stemme, som sier ja, men det skal vi da fikse. Et slikt svar på dansk, gjør det lett å være norsk. Der, i Danmark. Befinner vi oss derimot i nærheten av en nordmann, betyr ja, men… garantert et nei.
Vi strør om oss med avslag, innvendinger og forbehold, pakket inn i et forslitt uttrykk.
Medisin til ja, men`eren: Folk flest ramler av resten av ditt budskap, idét du har sagt ja, men…
Bevisst eller ubevisst – vi vet alle at et slikt svar ender i et nei. Dermed raser tankene videre, vi skifter fokus.

Ved å unngå det forslitte uttrykket, får du venner, familie og kollegaer til å lytte mer til hva du har å si.
Dersom du har behov for å svare ja, selv når konklusjonen er nei; bruk ja, og. Da oppnår du større gehør. Får større integritet, og kan kort forklare ditt nei.

Motsetningen til dette klare språket er blitt kraftig harselert med, og kjente personer blir gjerne parodiert for sin vaghet. En artist, hvis navn ikke nevnes her, har sjelden gitt oss aha-opplevelser når han uttaler seg…

3. Lære seg kunsten å si nei
Nei er en god nyhet, i motsetning til det meget utbredte ja, men….

Nei frigir tid og mental kapasitet. Hos både deg og den du sier nei til. Det er konkret, lett å forholde seg til. Ser jeg kan skrive en hel bloggpost om hvert punkt her. Gir foreløpig en smørbrødliste med…

Mine egne, gyldne neivettregler

• Si nei med en god tone og hyggelig mimikk.
• Begrunne ditt svar. Kort og konsist. Unngå å utbrodere, da mister du troverdighet. Det blir lett å undres om du bortforklarer, ikke er ærlig. Spesielt vi kvinner har en lei tendens til å forklare istykker troverdigheten vår.
• Tilby alltid et alternativ! Dette er en nærmest ufravikelig praksis hos meg:

Når takker nei til en jobbforespørsel, anbefaler jeg en kollega/annet firma/anne tidspunkt.
Når takker nei til invitasjon privat/i jobbsammenheng:  Foreslår annet møtetidspunkt, inviterer tilbake eller foreslår noen som er mer relevante for settingen.
Når sier nei til å påta meg ansvar, verv, arbeidsoppgave: Foreslår noen som kan ha kapasitet, eller foreslår et alternativ jeg kan tilby. Som passer meg bedre.

Harvard Business Review har mange råd på veien mot en tydelig og vennlig nei. Les How I learned to say no. 

4. Unngå fluktargumentasjon

Vi skylder ofte på omstendighetene rundt oss. Kollegaen som ikke har levert etter avtale. Bussen som kom for sent. Været som forhindret oss.
Kanskje skylder vi på omstendighetene med rette. Kanskje er det faktabasert informasjon vi gjengir, når vi forteller om vår elendige kollega. Men det vet ikke mottakeren, vår samtalepartner.
Så ofte du kan: Dropp den delen av forklaringen hvor du må gi omstendighetene skylden. Ta din del av ansvaret, og si minst mulig om resten. Slik vokser tillit til ditt budskap fra dem du vanligvis kommuniserer med.

5. Og selvsagt: Fjerne fyllordene.
Dersom fyllord á la det jeg beskrev i første del av denne artikkelen reduseres, øker din troverdighet: Kutte kanskje-ordene.

Litt motivasjon på veien
Å endre slike språklige vaner som jeg har beskrevet i denne bloggposten, tar kun noen få uker. Det forutsetter selvsagt at du har fokus og et klart mål om hvilke ord som skal bort. Og at du trener på det mot en gitt dato.

Klarer du å kutte uvanene, blir det lettere å presentere et spisset budskap med mye innhold. Les mer om den korte, første samtalen i mitt innlegg om Sosiale medier og heisflørt. For tips om andre kommunikasjonsverktøy, er mine 5 tips for god kommunikasjon uten speil aktuell.

Spørsmål eller kommentarer…? Jeg er her, og svarer gjerne! Men…

Har du, uforvarende, passert noen som speiler seg? -Som gir seg selv det lille knikset i speilet: Glimtet i øyet, en sjekk av frisyren. Så kommer vi forbi, slår blikket fort ned. Vi har sett dem i et privat øyeblikk. Dét øyeblikket har vi hver dag, 97% av oss.

Så til utfordringen: Hvordan ser vi ut, uten speilet? Hvordan ser vi ut, når vi ikke flørter med eget blikk? Når vi stirrer inn i dataskjermen, når vi lytter fraværende til en kollega, når vi får et spørsmål vi ikke har svar på?

Kort sagt: Hvordan ser vi ut, i møtet med andre mennesker? Hva kommuniserer vi?

Vi liker ikke svaret.
De fleste av oss mister all positiv mimikk når vi tenker oss om: Når vi er konsentrerte eller lyttende ser vi gjerne ganske så morske ut. Som for eksempel når vi får et kritisk spørsmål: Kanskje liker vi å bli utfordret, og vi liker spørsmålet. Likevel tar vi (oftest helt ubevisst) et skritt tilbake, fordi vi tenker tilbake i tid.
Hva ser det ut som for den som stiller spørsmålet, og for de andre som måtte være tilstede? Joda, det ser ut som om vi vegrer oss. Vil ikke ha spørsmålet. Vi rynker pannen, tenker.

Og går bakover.
Innvendig er vi kanskje den vi så i speilbildet; den åpne, positive glade personen.
Bare i toppkonsentrert modus, akkurat nå.

Slik mistet jeg en av mine beste medarbeidere. Når hun la frem sine forslag, lyttet jeg intenst. Jeg visste at hennes forslag var verdt å lytte til. De var både gjennomførbare og lønnsomme. Så jeg krøllet pannen, grublet – og lyttet.

Hva hun så?
Jo, hun så min reaksjon når hun kom med sine forslag i våre mandagsmøter. Og hun så min reaksjon når jeg lyttet til kollegaenes forslag. Hva gjorde jeg annerledes, hvordan forskjellsbehandlet jeg? Når de andre kom med forslag var jeg ofte en nikkende lytter med positiv mimikk. Med øyenkontakt, og med positive ord om at det var så fint at de kom med forslag. Som sannsynligvis ikke ville bli gjennomført.

Hvilke forslag ble gjennomført?
Hvem fikk gjennomslag? Selvsagt var det henne – den beste medarbeideren. Jeg mistet henne, på tross av oppklaring og dokumentasjon. Hun hadde i over ett år mistolket mine signaler. Jeg hadde i over ett år kommunisert på egne premisser, uten tanke for hvordan hun oppfattet min handlingsorienterte feedback.

Det er mitt ansvar å sørge for at jeg gjør meg forstått, at budskapet når frem. Kommunikasjon er det den andre forstår. Det ble mitt nye mantra etter dette.

Her er noen tips for å nå frem med din kommunikasjon:

1. Være bevisst

De fleste av oss går gjennom dagene og ukene uten å vite hvordan vi virker på  andre. Som jeg gjorde,
da jeg selv mente jeg hadde en positiv kommunikasjon med min ulykkelige kollega.
Hvordan ser andre deg? Hvordan blir du oppfattet?
Be om feedback fra dem du stoler på at gir et ærlig svar.

2. Åpent ansikt
Holdning vises i mimikken. Når vi er usikre, konsentrerte, tankefulle fremstår de fleste av oss som negative.
Vi har et ansikt vi aldri ville gi oss selv i speilet.
En av de største kilder til misforståelser er nettopp mimikken. Fordi den er det første vi ser, og fordi den bestemmer mer enn ansiktsutrykket:

3. Sette stemningen med stemmen
Mimikken påvirker stemmen vår, og motsatt. Om du forsøker å gå ned i stemmeleie mens du smiler, er det vanskelig. På samme måte vil det være vanskelig å ha en positiv, åpen og imøtekommende stemme dersom mimikken er negativ og munnen peker nedover.
Derfor er mitt neste råd å senke skuldrene:

4. Senke skuldrene
Dersom vi er stresset eller nervøse, går skuldrene opp. Da går stemmen  opp også, i negativ forstand: Vi kvinner har en lei tendens til å få en skingrende, altfor lys stemme, dersom vi hever skuldrene. Og motsatt: Har vi allerede gått ut en oktav for høyt fordi vi er oppstemte, nervøse. –Ja, da blir skuldrene høye og mimikken anspent.

Til slutt. Hva du kommuniserer kan understrekes med hvordan bruke blikket:

5. Bruke blikket
Den tradisjonelle definisjonen på et øyeblikk er visstnok 3 sekunder. Og ja.
Holder du blikket mitt i mer en tre sekunder er det (for) mye. Selvsagt avhenger det av setting.
Men er vi på jobb, på butikken, på foreldremøte eller på trening – vi liker å bli sett uten å bli stirret på.

Den største utfordringen vi har i hverdagen er hvordan fordele blikket vårt:
Når vi er i møter, til lunsj eller holder et foredrag.

Blikkbruk, og de andre punktene jeg har nevnt, er en kunst som enkelt kan foredles. Det gjelder bare å vite hvordan vi oppfattes, og å bruke den kunnskapen. Kommunikasjonskunnskap kan hjelpe med å fremheve våre beste sider, om vi er åpne for å vite hvordan vi virker på andre.

Jeg har tidligere skrevet om det viktige førsteinntrykket, i Sosiale medier og heisflørt (CTS Setting).
Les mer om vår egen kommunikasjon i Dealing With Difficult People – It`s About You (HBR)
og om hvor viktig sosial intelligens er i The Must-Have  Leadership Skill (HBR).

Flere artikler er på trappene, hvor jeg tar for meg de ulike personlige kommunikasjonsverktøyene våre.
Kom gjerne med innspill til hva jeg bør skrive om. For flere innlegg fra egen eller andres erfaringsbank, følg med på www.facebook.com/CTSSetting.

Hva er det som gjør at noen når bedre frem enn andre, i jungelen av sosiale medier? –Tusenvis leser bloggen, Klout`en er i skyene, det hagler med
”likes” og venner på Twitter, Facebook og dets (u)like. Introduksjonen. Det er introduksjonen som gjelder:

The elevator pitch:
De flyktige sekundene, det lille minuttet, hvor du kan gjøre et inntrykk på din medpassasjer, der, i heisen. Neinei, ikke salg.
–Det vi ønsker å gi der, i heisflørten, er et inntrykk som gir oss møte nummer to: Det lengre, avtalte og mer målrettede møtet.

Kommunikasjonsfolk flest har lært seg denne kunsten i analog form. Og mange glemmer tre ting:
1. Å oppdatere/vedlikeholde budskapet.
2. Å sjekke ut den andre partens reaksjon. Er budskapet forstått, og er vedkommende positiv?
3. Sosiale medier! Vi glemmer å spisse og foredle vår kommunikasjon på verdens viktigste vegg: Www.

Når jeg kurser i ulike emner innen kommunikasjon, legger jeg stor vekt på viktigheten av de første sekundene og minuttene av et møte,
eller en presentasjon. Det gjelder å ta rommet, fange interessen.

Hva er forskjellen på analog og digital kommunikasjon?
(personlig kommunikasjon, den som skjer IRL versus kommunikasjon i sosiale medier?)
-Ikke så mye som vi vil ha det til, er min påstand. De samme, allmenngyldige reglene gjelder digitalt som analogt:
Overskriften, de første linjene og hvert høydepunkt er nøkkelen. Ren dramaturgi. Selvsagt har vi flere nyanser som skiller de to kommunikasjonsformene.
Sosiale medier er for eksempel mer umiddelbare i sin form: Vi når hverandre oftere og raskere, og blir krassere, mer bastante. Og mer utydelige.
Dét, er en annen bloggpost.

Hvordan blir vi hørt, når vi svømmer i en strøm av mange stemmer?
Gylden regel i de aller fleste (norske) sosiale medier-sammenhenger: Unngå rene salgsbudskap.

Her er noen flere tips, som hver for seg kan skape en egen elevator pitch:
1.     Hva er produktet ditt/Hva tilbyr du?
2.     Hvem og hvor er markedet ditt?
3.     Hvordan får du omsetning? Hva gir salg?
4.     Hvem står bak bedriften?
5.     Hvem er konkurrenten din?
6.     Konkurransefortrinn

I mitt daglige virke møter jeg kunder som blant annet er gründere, selgere, markedsførere og ledere. Jeg gir dem en smørbrødliste over temaer hvor de bør kunne gi umiddelbare svar i form av en ”elevator pitch”. Svarene er fine i muntlig form, over handlekurven på butikken så vel som i et salgsmøte.

Utfordringen? På nett stiller mottakeren sjelden kritiske spørsmål ved et første møte:
Han bare surfer forbi websiden, tweet`en, facebook-oppdateringen min
– om jeg glemte å tenke budskap egnet for heissamtalens flyktige sekunder.

Smørbrødlisten kan hjelpe deg på web.
Kunsten er å svare, før du blir spurt:

1. Hva er produktet ditt/Hva tilbyr du?
Kort om produktet ditt: Hva er det du tilbyr? Spesifisere, og med et lettfattelig språk.
Spar bransjesjargonen til bransjetreff.

2. Hvem og hvor er markedet ditt?
Hvem selger du produktet ditt til? Hvem ønsker du å nå i fremtiden? Hvor stort eller lite er markedet?

3. Hvordan får du omsetning? Hva gir salg?
Hva tjener du penger på, og hvordan? Fortell gjerne om salgskanaler og segmenter.

4. Hvem står bak bedriften? Hvem eier, hvem driver?
Folk kjøper deg, fremfor produktet: Hvem står bak selskapet ditt? Hva står du og dine ansatte for? Fortell om historikk, idéer og verdier. Dersom du har erfarne folk med gode referanser i styret/bedriften din: Fortell om dem, og om hva dere har oppnådd.

5. Hvem er konkurrenten din?
De færreste i Norge/Norden har monopol. Dersom du ikke vet hvem konkurrentene er, og hvem den aller viktigste konkurrenten er: Kartlegge før du kommuniserer.

Jo mer dine sterkeste konkurrenter har oppnådd, desto mer sterkere stiller din bedrift som holder tritt eller utfordrer.

6.  Konkurransefortrinn (nevnes først, og sist).
Hva er unikt med ditt produkt, din bedrift? Hvordan skiller dere dere ut? Hva gjør at din bedrift har et konkurransefortrinn? -Salgsutløsende for kunden.

Vil du høre et innspill om hva The elevator pitch bør være i sosiale medier-sammenheng, lytt til 13 minutter på Impact Interactions, B2B Social Media Catalyst Series – The Elevator Pitch. Noe amerikansk i formen, men langt på vei gyldig for det norske markedet også.

Vel og bra – så langt.
Så…hva gjør vi, når vi ser at lytteren ikke lytter? -Når vi er midt i det vi mener er et kort og spisset svar på den andres spørsmål?
Jeg synes Chris Westfall gir gode innspill i sin Elevator Pitch, Interrupted.

For lite er skrevet om spissede budskap i norsk SoMe-sammenheng (SoMe; sosiale medier). Har du innspill til digital Elevator Pitch som virker i Norge og Norden?

Denne uken skal jeg holde flere kurs som handler om personlig kommunikasjon: Hva skjer når vi mennesker møtes IRL (in real life)? Hvilke mekanismer bestemmer førsteinntrykket? Hva er det vi gjør, når vi får positiv respons? -Og negativ?
Mange får svar ved å lære om presentasjonsteknikk, være bevisst på egen stemmebruk og sjargong, på kroppsspråk og egen atferd.
All kunnskap til tross: Den kveler oftere og oftere de gode, analoge møtene mellom oss mennesker. Den altoppslukende, fantastiske og nødvendige teknologien.

Jeg har holdt foredrag hvor jeg vet mer om midtskill, hårmangel og hårpynt på tilhørerne i salen, enn jeg vet om hvordan ansiktet deres ser ut. Det tastes og det pipes, mens jeg krysser fingrer for at det er notater fra foredraget de tar. Er jeg riktig heldig, tvitres det sågar noe hyggelig fra seansen.

Likevel. Hva er det som gjør at vi synes det er langt mer distraherende når teknologien sørger for notatene, fremfor penn og papir? Jo. Vi opplever som kommunikatører en konstant konkurranse, når teknologien er i møterommet, klasserommet, konferansesalen. Eller i kantinen, rundt cafébordet, på festen. En oppmerksomhetskonkurranse med resten av verden. –Er det noe mer spennende som skjer akkurat nå? Klarer jeg å holde på oppmerksomheten til den eller de jeg akkurat nå er sammen med?

Mang en midtskill var synlig da vi skrev med penn og papir. Men mulighetene var mer begrenset, konkurransen mye mindre: Med penn og papir syslet man i verste fall med skriblerier og lappeskriving, om et møte på jobb eller en forelesning var kjedelig.

Nå konkurrerer vi som avsendere med underholdning fra en enorm, digital verden. Mye er skrevet og forsket på vedrørende multitasking, for tiden betegnet som Continuous partial attention (ref Linda Stone): Mennesket jakter konstant på noe viktigere og mer interessant å ta seg til. Tony Schwartz (Harvard Business Review) har skrevet flere gode artikler om dette. Her er en av dem: Take Back Your Attention http://blogs.hbr.org/schwartz/2011/02/take-back-your-attention.html
Les også gjerne nymag.com fra 2009, det samme innhold publiseres daglig også i 2011:In Defense of Distraction http://nymag.com/news/features/56793/index2.html

Jeg jobber med analog vs digital kommunikasjon i mitt daglige virke.
For å avgrense problemstillingen: Hvordan skal vi sikre at vi
1) ikke fornærmer for mange med egen tasting? Og 2) klarer å få personlig kontakt med en frenetisk taster?

Noen av mine techvett-tips for bedre analog kommunikasjon:

1. Bruke speilet
Når du ser det er kultur for teknologi og tasting i et møte, i en lunsj, hos en bedrift… La gå. Tast om du må. La omgivelsene være et speil på hva du selv kan tillate deg av tastetrykk.

2. Se seg omkring
Da jeg i vinter hadde reist på 19 timers arbeidsdag tur/retur Oslo uten å se verken innbyggere, bygninger eller by, da endret jeg tastefrekvens sporenstreks. Vi går glipp av nyansene, idéene og pausene ved å ”hvile” øynene på skjermen. Det verste? Vi går glipp av menneskene.

3. Være tydelig
I et møte, be gjerne om at mobiler skrus av. Og, kommer du selv til et
møte/arrangement hvor du må ha mobil på – gi beskjed, og begrunn kort.

4. Ha fokus på sjel fremfor skjerm
En skjerm gir ingen umiddelbar respons på din analoge kommunikasjon – med mindre der er en aktiv tvitrer i salen… Selv om de andre ser i skjermen når du snakker, se på dem. Er de lydhøre? Enige/uenige? Liker de, og forstår de budskapet ditt?

5. Unngå powerpoint-kommunikasjon:
Du vet. Den kommunikasjonen som mang en presentatør med powerpoint som verktøy bruker, når han har gitt opp. –Og han gir oftest opp, før han har begynt. All kommunikasjon foregår mellom egne skotupper og lysbilder bak ham på veggen. De færreste har sjarm eller rumpe nok til å fenge folk med ryggen tll.

6. Sette tydelige premisser
Skape tider og situasjoner hver dag, hvor digitalt eller analogt liv får fullt fokus. Og gi gjerne omgivelsene beskjed om premissene.
Et av mine aller, aller første møter med Twitter, var en tweet jeg leste fra Twitterdronningen, @orjas (Elin Ørjasæther). Hun skrev noe slikt som Godnatt, nå tvitrer jeg av (sitatet er fritt etter egen hukommelse). Ny som jeg var, både på Twitter og i sosiale medier – jeg humret godt. For noe tull, å fortelle folk at hun gikk av Twitter.

Nå vet jeg bedre. Jeg tvitrer selv for det det er verdt. På Twitter er ordvekslingen på hurtigspoling, og responstiden til tider ekstremt kort. Da gjelder det å sette grenser, kommunisere tydelig.

7. Unngå skjermsjargongen
Skjermsjargong er dessverre blitt et utbredt fenomen: Det samme blikket manifesterer seg, om det er bruk av mobil, lesebrett, laptop eller lysbilder. Et skjermansikt innbyr sjelden til dialog. Opp med ansiktet, mimikken henger.

Enkelte er gammeldagse nok til fortsatt å praktisere teknikken ved å lese papirutgaven av en bok. De er herved unnskyldt, de er analoge.

8. Slapp av
Jeg leste et sted at 20% av omgivelsene våre er nøytrale eller
negative til oss eller budskapet vårt. La dem bare koble ut og drive med sitt, så forstyrrer de ikke oss andre. Dessuten – jeg tror det gjelder mye mer enn 20% av dem vi har rundt oss…

9. Begrense tilgjengeligheten?
-I det minste i enkelte kanaler. Mange av oss svarer fortløpende på e-post, sms, dm`s, tweets, telefonsamtaler, facebookmeldinger… Hva vi glemmer er at vi samtidig oppdrar omgivelsene til å forvente raske svar og døgndrift.

Være bevisst, hvilke kanaler du bruker til ulike tider, og hva som egentlig haster. Selv har jeg lagt inn tidsbuffere og frisoner, og svarer for eksempel bolkevis på Twitter og Facebook. Unntaket er når jeg hiver meg inn i en diskusjon i sosial medier. Da gjelder det å være tilstede.

I en fase hvor jeg svarte så snart jeg var ledig, og stadig vekk, lærte jeg det digitale nettverket mitt at jeg alltid var ”på”. Resultatet? Bekymrede eller irritable etterlysninger, når jeg valgte bort teknologien til fordel for familie, venner eller andre analoge sysler.

Denne bloggteksten er hentet fra boken «Kampen om tiden» som kommer ved årsskiftet, der jeg har bidratt med mine tanker om å prioritere.

Den aller største tidsbrukfellen i verden er visstnok at vi forveksler presserende med viktig. Hvor ofte slipper du ikke alt du har i hendene fordi noe annet, og tilsynelatende viktigere, dukker opp?

Ny blogg. Lov å begynne litt smalt, da vel? Dessuten: Om noen av mine tusenognoe nære og fjerne Twittervenner, som selvsagt er primærmålgruppen for denne posten, leser dette. Ja, da skal jeg ikke klage!

Twitter og tidsbruk. Mange har spurt meg hvordan jeg har hatt tid til å lire av meg mer enn 15 000 tweets på halvannet år. Og enkelte mener alle lenkene jeg poster på Twitter sikkert tar halve livet mitt å finne, lese, poste.
Så klart ikke! Jeg har et godt og ganske analogt liv. Ja, jeg vil påstå at jeg er mer analog enn de fleste småtvitrende menneskene jeg kjenner. -Hvordan?

Her er 9 av mine tips til hvordan nyte Twitter i passe porsjoner, med kvalitetstid fremfor kvantitestid.

 1. Faste tider
2. Gi nesten alltid respons
3. Vær konsistent
4. Hvordan ser Twitterhalen din ut?
5. Gi tweet`en din luft
6. Oppgi kilde, både til lenker og til tweeps
7. Favoritter: Min favoritt
8. Gi litt blaffen
9. Sjekk #Twittertips

Utdyper her listen min:

1. Faste tider gir forutsigbarhet
Det kan lønne seg å bruke litt tid på å finne ut når Twitter er på sitt beste for deg og det du vil oppnå. Når er responsen på egne poster best? Og når finner du mest og best informasjon? Og, hva er formålet når du stikker innom stamplassen Twitter?

Selv har jeg en klar oppfatning av når jeg finner best fagstoff, og når jeg får størst respons på egne utsagn og tweets. (Kanskje skulle jeg skrive en egen bloggpost om det.)
Dessuten: Når en er innom til faste tider, bygges lettere et godt nettverk. Forutsigbarheten øker, og jeg opplever at flere Twittervenner venter på nye lenker til faste tider på døgnet. Artig!

2. Gi nesten alltid respons.
Hvilke mentions skal jeg svare på? Og når skal jeg la det være? Ikke lett å finne balansen. Jeg har landet på at jeg
svarer på nesten alle tweets, når en tvitrer henvender seg i dialogs form.

Retweets kommenterer jeg kun relatert til innholdet i en RT, nesten aldri med ”takk for RT”. -Som fort kan bli oppfattet som spam. Før takket jeg på dm for alle RTs, men forstod etter hvert at enkelte synes det ble masete eller unødvendig. Her råder nå magefølelsen og tiden: Jeg takker innimellom på dm.

3. Vær konsistent
Jeg har i perioder tvitret veldig smalt – og veldig bredt. Begge deler ga negativ respons:
Da jeg tvitret smalt, fikk jeg dm`s og kommentarer som etterlyste aktiv deltakelse i form av diskusjon og ”hverdagstweets”. Jeg ble endatil beskyldt for å være arrogant! Og mange avfulgte. Jeg tror jeg kunne minne om en autotvitrer.

Da jeg tvitret bredt, ble jeg avfulgt av minst like mange. Spesielt byråledere fikk nok av mine fyldige tweets, og har visst avfulgt meg for godt.
OG: På tross av at jeg som ordraus tvitrer opprettholdt antall tweets med artikler om tidsbruk, kommunikasjon, ledelse, teknologi og sosiale medier, fikk jeg kritikk for at jeg postet mindre fagstoff enn før.
–Artiklene druknet i ordflommen min.

4. Hvordan ser Twitterhalen din ut?
Mange av oss har et knippe med faste uttrykk og ordelag som vi bruker, bevisst eller ubevisst. Det er fort gjort å gjenta seg selv, og det blir tydelig på Twitter. Om du går inn i din egen strøm, hvordan ser dine 10, 20 siste tweets ut? Begynner mange av dem med samme ord, eller gjentars det du nettopp har formidlet?

Husk at folk kan lese dine siste tweets via profilen din. -En Twitterhale av like ord er kjedelig.

5. Gi tweet`en din luft
Om du klarer det, begrens antall tegn til under 120.
Det er to grunner til at jeg ofte forsøker å korte ned mine tweets:
1. Det er lettere å gjengi (retweete) en tweet som har tegn til overs. Jo kortere jo bedre.
Da er der også plass til å kommentere en retweet.
2. En kort tweet synes bedre i strømmen, spesielt på for eksempel TweetDeck.

Min erfaring er at en tweet på 50-100 tegn oftere blir respondert på, enn mine
tettpakkede 140-tegns ytringer.

6. Oppgi kilde, både til lenker og til tweeps
Jeg skriver nesten alltid kilde bak lenkene jeg poster. Det gir informasjon om relevans, og det gir
trygghet i spam-jungelen. Se pkt 2 i artikkelen fra AVG, om sikkerhet på Twitter bit.ly/pq7q5W. -De andre sikkerhetsrådene for Twitter er også verdt å lese.

For all del: Oppgi kilden, når du poster lenker du finner via andre. Det er sympatisk å dele gode navn med nettverket sitt, en real effeffheleuka*, som for meg betyr mer enn listelange, grunnløse ff`er.
(*ff, som i ffnor: Follow Friday Norway. En hyggelig fredagsgest hvor man anbefaler andre å følge spesifikke personer, gjør seg best med begrunnelse.)

7.   Bruk favoritter: Min favoritt
Bruk funksjonen Favoritter. Det forundrer meg, når jeg er innom ulike profiler, at ikke flere bruker denne eminente, tidsbesparende saken. Favoritter bruker jeg som huskeliste, både for tweets jeg ønsker å formidle videre eller svare på, og for å lese lenker som ser interessante ut.

Jeg må innrømme at jeg ramler innom Twitter i tide og utide (på tross av pkt 1), og da er det fort gjort å merke mikropostene med den lille stjernen, for senere bruk. Uten denne funksjonen, hadde jeg formidlet langt færre artikler selv.

Bonus:Går jeg tom og trenger inspirasjon før et foredrag, finner jeg raskt noe relevant blant mine favoritter.

8. Gi litt blaffen
Vi oversvømmes av velmenende råd og regler for hvordan vi skal oppføre oss i den digitale verden. Senk skuldrene litt. Forenkle det hele, vær den du er. Med god folkeskikk og noe gangsyn kommer du langt.

Dette var noen av de tipsene jeg leser  for lite om i andre blogger. Derfor har jeg valgt dem, fremfor flere og kanskje vel så viktige og velkjente råd. Men, jeg har en rykende fersk blogg å fylle. Spørs om der kommer noen flere drypp om temaet etter hvert.

For flere Twitterråd, anbefaler jeg Optify sin Twitter in the Business World  http://bit.ly/hjBRl8.

..og alltid, bruk # (hashtag) for å gi eller finne informasjon om et tema.

9. Sjekk #Twittertips
Hashtag`en #Twittertips brukes på flere språk, inkludert engelsk og norsk. Søker du opp denne, får du konkrete råd for smart Twitterbruk, og et vell av artikler om temaet.
Hashtags er forøvrig et bra Twittertema. Les mer om nytten av hashtag-bruk på SAP Community Network:  http://t.co/BQINMia.